Historien om menneskene og ekteskapet

Av Sven Weum

Sitatene uten henvisninger er hentet fra 1. Mosebok


Alt Gud skapte på jorden var fullkomment og godt. Fem ganger skapte Gud og hver gang sier Bibelen at Gud så at det var godt. Til slutt skapte han mennesket. Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.

Adam ble skapt inn i en natur som var fullkommen. Edens hage overgikk alt vi kan tenke oss av skjønnhet. Likevel sa Gud: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like. Gud hadde skapt alle dyrene og førte dem til Adam for å se hva han ville kalle dem. Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like. Ingen av dyrene kunne gi Adam det han trengte mest. Han var fortsatt alene. Og det var ikke godt.

Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Da Adam våknet av søvnen stod hun der. Kvinnen skapt i all sin skjønnhet. Av samme slag som Adam. Tatt av hans ben var hun allerede ett med Adam. Og Gud hadde formet kvinnen slik at ikke noe i hagen overgikk hennes skjønnhet. Det er som om Adam ikke bare våkner av søvnen, men noe annet våkner opp i ham som han aldri før har opplevd. Kvinnen vekker den dypeste lengsel og kjærlighet i Adams hjerte. Han har funnet den som er hans like og som han kan gi seg helt til. Han ønsker bare å elske og ære henne, kvinnen som er ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt. Og hun kjenner seg elsket, kvinnen vet at hun og Adam skal være ett. Dypere og mer inderlig enn noen kan tenke seg ønsker de begge å gi seg til hverandre i det som mer enn noe annet gir uttrykk for Guds vesen og karakter, kjærlighet.

 

DE SKAL VÆRE ETT

Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød. Mannen skal forlate sine foreldre og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød. Det hebraiske ordet dabaq som er oversatt "bli hos" kan også bety "limes fast til" eller "sammenføyes med". For selv om Adam og Eva var to forskjellige mennesker, var de likevel smeltet sammen på en måte som gjorde at ikke noe skulle skille dem fra hverandre. Adam satte sikkert stor pris på hagen og alle dyrene. Men hans ånd kunne ikke kommunisere med dyrene slik den kunne med Eva. Kjærligheten mellom Adam og Eva kunne flyte uhindret fra hjerte til hjerte.

De var nakne, både Adam og hans hustru, men de skammet seg ikke. Adam og Eva løp nakne i det duggfriske gresset i hagen. Solen varmet huden deres og den svale kveldsvinden forfrisket dem. De kunne gå hånd i hånd eller bare nyte hverandres nærvær og spise av fruktene i hagen. Gud selv kunne komme til dem og snakke med dem. Men det fantes det ingen skam. De hadde ingen mareritt om å løpe naken blant mange mennesker uten å finne noe sted å gjemme seg. For nakenheten var ren og bidro bare til at de kunne være helt nær hverandre uten frykt eller skam.

Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden. Det var Guds velsignelse som gjorde at de kunne være fruktbare og fryde seg nakne uten skam. Adam og Eva kunne kjenne hverandre på dypeste plan som mann og hustru som ett kjød gjennom at kroppende deres ble forenet i kjærlighet. Guds velsignelse og nærvær var over dem mens de gav hverandre det dypeste og mest personlige en mann og en kvinne kan gi hverandre.

 

DET TRAGISKE SKJEDDE

Men slangen var listigere enn alle dyr på marken og den forførte menneskene til å gjøre opprør mot Herren. De solgte sin frihet fordi de ville bli som Gud og kjenne godt og ondt. Det de ikke hadde forutsett var at fallet gjorde dem til slaver under synden og skammen, og at de slett ikke ble som Gud. Da ble deres øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Til nå hadde de vært uten klær, men de hadde ikke kjent nakenhetens skam. For i Guds nærvær og renhet fantes det ingen skam, selv om de ikke hadde klær. Men sammen med frukten av kunnskapens tre kom også bevisstheten om synd og skam inn i menneskenes liv. De skammet seg over sin nakenhet fordi de manglet Guds herlighet. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet. Menneskene var blitt syndens treller og fikk behov for å skjule sin nakenhet.

De skjulte sin nakenhet for hverandre, og da Herren kom skjulte de seg også for ham. Skammen og bevisstheten om synd reiste seg som en mur mellom menneskene og Gud. Herren ropte på Adam, men han svarte: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg. Skammen får menneskene til å flykte fra Gud. Synden gjør at de blir kastet ut av Eden og adskilt fra Herrens nærhet.

Og Gud Herren gjorde klær av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem. Menneskenes skam var reell. Falne mennesker tåler ikke nakenhet, og Gud bekreftet dette ved å lage klær til de første menneskene. Synden hadde fått katastrofale følger. Nå måtte de dekke sin nakenhet og slite på en forbannet jord. Men ikke noe var så ille som adskillelsen fra Guds nærvær. Overlatt til seg selv levde menneskene i frykt og fordømmelse. For synden var virkelig, og den hadde åpnet et bunnløst svelg mellom menneskene og Gud selv.

Fallet var ikke noe som bare skjedde én gang. I sin falne natur falt menneskene igjen og igjen. Og de falne menneskene gav opphav til falne barn. Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du så forbitret, og hvorfor stirrer du ned for deg? Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Kains forbitrelse gjorde ham til verdenshistoriens første morder da han slo i hjel sin egen bror. Fallet var totalt.

 

EN NY BEGYNNELSE GJENNOM NOAH

Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertet var onde hele dagen lang. Gud hadde stor sorg over menneskenes ondskap, og ondskapen var blitt så stor at det ikke fantes noen vei tilbake. De onde menneskene måtte utryddes. Men Noah fant nåde for Herrens øyne. Gjennom hans ætt ville Gud la menneskene få starte på nytt, og ved tro og lydighet bygde Noah arken som reddet ham og familien fra den ødeleggende dommen. Og Gud velsignet Noah og sønnene hans og sa til dem: Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden. Oppdraget Adam og Eva en gang hadde fått, ble nå gitt til Noah og hans familie.

Men menneskenaturen var ikke forandret. Synden og skammen skilte menneskene fra Gud, og de prøvde ved egen kraft å bygge seg inn i himmelen. Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen. Men det fantes ikke anger og omvendelse i menneskenes hjerter. Prosjektet var født i menneskelig stolthet og Gud måtte gripe inn. Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge byen.

 

MENNESKENE VENDER GUD RYGGEN

Menneskenes ondskap ble ikke forandret. For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket. Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer. Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og av krypdyr (Rom 1.21-23). I sin flukt fra Gud skapte menneskene sine egne guder. I stedet for å søke Guds herlighet gjennom omvendelse, tilbad de avgudsbilder. Grunnlaget var lagt for verdens kaos av hedenske religioner. Fellesskapet med Gud ble byttet ut med menneskelig streving og tilbedelse av gudebilder, mennesker og dyr.

 

OVERGITT TIL SITT EGET BEGJÆR

Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet (Rom 1.24-25). I sin flukt bort fra Gud overlot han dem til deres egen sviktende dømmekraft. Avgudsdyrkelsen ble mer og mer preget av urenhet, og den førte til seksuell omgang mellom mennesker på en måte som var langt utenfor rammen Gud hadde gitt i Eden. Fruktbarhetsreligionene vokste fram, og menneskene dyrket sex og begjær som guddommelige størrelser. Guds sannhet om velsignelsen i overgivelse til ham og ektefellen ble byttet ut med idealer om dyrkning av fruktbarhetsguder og gudinner. Og menneskene dyrket sine avguder gjennom rituelle samleier med tempelskjøger og opphøyelse av kroppen og kjønnsorganene.

Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brente i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse (Rom 1.26-27). Når menneskene dyrker sex og urenhet i stedet for å opphøye Gud, overgir han dem til deres skammelige lidenskaper. Lesbisk samliv og homoseksualitet er frukter av at menneskets syndenatur har fått fritt spillerom i et samfunn. Når menneskene bevisst snur Gud ryggen, får de høste frukten av sitt opprør. Mennene i Sodoma ville ha sex med englene som var i Lots hus og ropte: Hvor er de menn som kom til deg i natt? Før dem ut til oss så vi kan ha omgang med dem (1 Mos 19.5). Men den endelige frukten av deres liv var total ødeleggelse av byten. Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle dem som bodde i byene, og alt som grodde på marken (1 Mos 19.24-25).

 

GUD UTVELGER ABRAHAM

Men Guds høyeste vilje er å bringe menneskene tilbake til seg og velsigne dem. Herren utvalgte Abram og sa til ham: Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse (1 Mos 12.2). Han gav ham navnet Abraham som betyr far til en mengde folk. Abrahams etterkommere skulle være Guds folk og bringe Guds velsignelse ut til folkeslagene. Abraham ble kalt ut fra sitt folk i Ur i Kaldea for å reise til Kanaan. Han skulle forlate datidens høyeste sivilisasjon for å starte på nytt sammen med Herren. Han måtte vekk fra avgudsdyrkelsen og urenheten i sitt eget land for at hans slekt skulle kunne dyrke Herren i renhet og overgivelse.

Men Abram fikk ikke bare et nytt navn. Gud gjorde også en pakt med ham. Og som tegn på denne gjensidige overgivelsen mellom Gud og Abraham skulle alle gutter omskjæres. Dere skal omskjæres på deres kjøds forhud, og det skal være tegnet på pakten mellom meg og dere (1 Mos 17.11). Hedningene dyrket sex som noe guddommelig, og det mannlige kjønnsorganet var et symbol på styrke, mannlighet og fruktbarhet. Bautaer og andre fallossymboler ble brukt i religiøse ritualer, og gjennom rituelle samleier ofret mennene sin sæd i templet for å øke sin fruktbarhet. Kanskje var dette en av grunnene til at Gud satte sitt paktstegn nettopp på mannens kjønnsorgan. Hver gang mannen så dette ville han bli minnet om at også kjønnsorganet skulle være helliget Herren. Gud hadde bestemt rammene for det seksuelle samlivet mellom mann og kvinne. Også dette skulle være velsignet. Det som blant hedningene var selve symbolet på mannens styrke og uavhengighet, ble lagt under Guds herredømme og velsignelse. Mannen hadde ikke lenger sin styrke fra seg selv, men Herren skulle være hans styrke.

Loven var ennå ikke gitt, den kom mye senere gjennom Moses. Men Abraham kjente Herren, og han lærte sine barn og barnebarn å leve for Gud. Dette innebar også å leve etter Guds befaling om at mannen skal forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød (1 Mos 2.24). Abrahams ætt skulle leve i rettferdighet og vandre i Guds velsignelse. Guds folk representerte renhet og hellighet i en verden som var ødelagt av urenhet.

 

JOSEF BLIR FRISTET

Da Josef mange år senere gjorde tjeneste hos Potifar i Egypt, prøvde Potifars hustru å friste ham til fall. Og da en tid var gått, hendte det at hans herres hustru kastet sine øyne på ham, og hun sa: Kom og ligg med meg! (1 Mos 39.7). Men Josef kjente sin Gud og hans vilje. Han var omskåret og visste at også hans seksuelle liv skulle være helliget Herren. Dag etter dag talte hun til Josef, men han ville ikke føye henne, han ville ikke ligge hos henne og ha omgang med henne (v 10). Det gikk så langt at hun tok tak i kappen hans og trakk ham mot seg mens hun bønnfalt ham ligg med meg! Men Josef lot kappen etter seg i hennes hånd og flyktet ut av huset.

Det er ikke sikkert det ville blitt oppdaget om Josef hadde gitt etter for hennes forsøk på å forføre ham. Men han visste hva som var rett og flyktet. Resultatet ble at Potifars hustru anklaget Josef for voldtektsforsøk og han ble kastet i fengsel. Likevel ble han ikke bitter. Josef hadde sin glede i å gjøre Herrens vilje. Han kjente sin Gud og visste at hans velsignelser hadde langt høyere verdi enn alle verdens fristelser.

 

UT AV FANGENSKAPET

Moses ble utvalgt av Gud til å føre Israel ut av fangenskapet i Egypt. På Sinai fikk han åpenbart loven og budene som skulle fortelle folket om Guds vilje. Og på samme måte som israelittene fikk påbud om hedre sine foreldre og ikke stjele, fikk de også budet Du skal ikke drive hor (2 Mos 20.14). Loven var en åpenbaring av hvordan Guds skaperverk fungerer og ble gitt for å beskytte Guds folk mot syndens konsekvenser.

Men dette var bare begynnelsen på Guds gjenopprettelse av menneskenes forhold til ham. Etter at israelittene hadde fått budene, gav Herren også befaling om å bygge tabernaklet. La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem (2 Mos 25.8). Gud ville ikke bare fortelle hva som var hans vilje, han ville også være midt iblant sitt folk. Israel skulle være hans eiendomsfolk som levde rett og hadde fellesskap med ham. De skulle være velsignet og bli en velsignelse.

 

GUD GIR ISRAEL LOVEN

Loven overbeviste om synd og viste menneskene at de hadde behov for Guds tilgivelse. Men budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en oppriktig tro (1 Tim 1.5). Endemålet, eller sluttresultatet, skulle være at menneskene elsket hverandre med kjærlighet av et rent hjerte. Gud ville at vi skulle få ha god samvittighet som er det motsatte av skam, og vi skulle få leve i oppriktig tro til ham. Loven ga en ramme for samlivet mellom mann og kvinne som gjorde at de kunne elske hverandre og gi hverandre også seksuell kjærlighet uten skam og fordømmelse.

Men loven kunne ikke forandre menneskenaturen. Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kom erkjennelse av synd (Rom 3.20). Menneskene visste hva som var rett, men de var fortsatt syndere, og loven overbeviste om synd.

Paulus beskriver kampen han stod i da han som fariseer levde under loven. Han sier at loven var god og at den fortalte ham hva som var rett og galt. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! (Rom 8.7). Og man kunne jo tenke seg at han ville gjøre det gode når han hadde kunnskap om hva som var rett og galt. Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg (v 8). Menneskets hovedproblem er ikke manglende kunnskap, men synd. For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden (v 14).

 

GUD VISER SIN KJÆRLIGHET

Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5.8). Gud visste at vi var håpløst fanget i vår egen synd. Derfor sendte han Jesus som levde et fullkomment liv for oss og døde i vårt sted på korset. Gud ble selv menneske og ofret seg selv for at vi skulle bli frelst. Bibelen forteller at blodet som ble ofret i templet dekket over menneskenes synder. Men om Jesu blod står det: Hvor meget mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud! (v 14).

Jesu verk på korset gjør det som var umulig under den gamle pakt, hans blod kan rense også vår samvittighet slik at vi kan bli fri fra all skam og fordømmelse. For det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud (Luk 18.27). Evangeliet er de gode nyhetene om at Jesus har båret menneskenes synd og skam. Det som helt siden syndefallet har skilt menneskene fra Gud, ble tatt bort da Jesus døde for våre synder og stod opp igjen til vår rettferdiggjørelse. Veien inn til fellesskap med Gud er blitt åpnet for alle mennesker som vil omvende seg. For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst (Rom 10.9).

 

VI SKAL VÆRE GUDS TEMPEL

Det hadde vært stort om evangeliet bare handlet om tilgivelse fra synd. Men evangeliet er enda mer. For Jesus har ikke bare båret vår synd og skam, han har også sendt Den Hellige Ånd til å bo i alle som vil følge ham. Vet dere ikke at dere er Guds tempel og at Guds Ånd bor i dere? (1 Kor 3.16). Det Aller Helligste var stedet i templet hvor Guds Ånd var. Men da Jesus døde på korset, revnet forhenget i templet, og Guds Ånd flyttet ut av Det Aller Helligste. I stedet flyttet han inn i mennesker som var blitt tilgitt og renset med Jesu blod.

Det var synden som gjorde at Adam og Eva ble kastet ut av Eden. Men Jesus har åpnet veien tilbake til Gud igjen, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen (Heb 10.20). Himmelen er åpen for alle som er blitt frelst. Jesu blod renser oss fra all synd som har skilt oss fra Gud. Og skammen som vi alle hadde har Jesus naglet til korset, for at vi skal kunne leve med en ren samvittighet overfor Gud og hverandre.

Veien er igjen åpnet til at vi kan få oppleve uskylden fra paradiset. Ekteskapet er Guds ordning, derfor kan mannen og kvinnen igjen få gi seg til hverandre i renhet og hellighet. Uten Kristus lever vi fortsatt i synd. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og hans Sønns blod renser oss fra all synd (1 Joh 1.7). Når vi lar oss rense i Jesu blod, er sex i ekteskapet like rent og hellig som det var mellom Adam og Eva før syndefallet. Nakenhet betyr ikke lenger skam, men bare fullstendig åpenhet og nærhet mellom ektefellene, en velsignelse fra Eden og en forsmak på himmelen.